Senteret, som ble grunnlagt i 2017 og som også er definert som Center of Excellence av Norges Forskningsråd, har som mål å være en ledende internasjonal aktør innen forskning på dyphavet og en pioner på nye dyphavsoppdagelaser i norske farvann. Senteret ønsker å bidra til å øke kunnskapen om geologisk utvikling, biologisk tilpasning, artsmangfold og potensielle ressurser i de minst utforskede områdene på jordkloden. Senteret er tilknyttet Institutt for geovitenskap og har sterke bånd til Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Rolf Birger Pedersen kunne fortelle at 60% av jordens overflate er dekket av dyphav der det gjennomsnittlige dyp er 4 000 meter. Det største dypet er på 11 000 meter. Dyphavene er det minst utforskede området på jorden og 90 % av jordens vulkanske aktivitet skjer i dyphavet. Omfanget av mineralressurser i dyphavet er foreløpig ukjent, men potensielt finnes det i store mengder.

Forskning i dyphavene har pågått i mange år og den teknologiske utviklingen har vært formidabel. HMS Challenger Voyager i gjorde de første prøvetakinger 1873-1876 og marinbiologen og presten Michael Sars (1805-1869) var først til å hente opp levende fossiler fra dyphavet på 1 000 meter dyp utenfor Vesterålen. Dette stimulerte til å utvikle dyphavsforskningen. På 1950-tallet nådde man nesten ned til det dypeste nivået med bemannet ubåt da man nådde 10 000 meter.

Senere har den teknologiske utviklingen åpnet mange nye dører til dyphavsforskningen. Et eksempel er 3-dimensjonal kartlegging av havbunnen med satellitt. Teknikken er å måle avstanden fra satellitten til havoverflaten og ta hensyn til at havoverflaten varierer aldri så lite med variasjonene av havbunnen. Et eksempel på dette er MAREANO-prosjektet der man lager terrengmodeller av havbunnen for eksempel utenfor Senja og Vesterålen.

I mørket i dyphavet – flere kilometer under havoverflaten – finner vi jordens mest dynamiske geologi. For eksempel har vi ved Abysall slettene en rygg ved Bjørnøya med 3 500 meter høye sjøfjell i et geologisk aktivt område med vulkanske rygger.

Og i dyphavene har vi verdens lengste fjellkjede som er 60 000 Km lang og som utgjør midthavsryggen.  Midthavsryggen går fra California, gjennom Stillehavet og det Indiske hav langs den Atlantiske ryggen og opp i Norskehavet øst for Grønland til Svalbard. Langs denne fjellkjeden dannes kontinuerlig ny havbunnskorpe. Og gjennom vulkansk aktivitet og havbunnsspredning utvider fjellkjeden havområdene våre. Langs midthavsryggen foregår hele 90% av jordens vulkanske aktivitet. Havbunnen slik vi kjenner den i dag er dannet i løpet av de siste 200 millioner år og er derved svært ung sammenlignet med jordens alder på 4,6 milliarder år. Midthavsryggen er også arena for den mest omfattende kontakten mellom vann og bergarter på jorden. Sirkulasjon og oppvarming av sjøvann dypt nede i jordskorpen resulterer i dannelse av varme kilder på havbunnen (vanntemperatur opptil 300 grader i Norskehavet og opptil 400 grader i Stillehavet). Disse varme kildene legger grunnlaget for en helt spesiell type livsformer som utnytter det kjemiske potensialet i de varme væskene fremfor solenergi. Rundt disse varme kildene finner vi organismer som lever under forhold helt på grensen til livsgrunnlaget. Disse habitatene kan gi oss verdifull informasjon om hvordan livet på jorden kan ha begynt.

Og livsformer fra dyphavet inneholder molekyler som kan være verdifulle både for industri og medisin.

 En av motivasjonene for å drive dyphavsforskning er også potensielt store mengder metallressurser. Men foreløpig er det uklart om ressursene som er tilgjengelige finnes i så store mengder at det kan rettferdiggjøre gruvedrift. Den miljømessige påvirkningen av en slik industri er også ukjent, så før utvinning kan bli en realitet gjenstår mye forskning.

Preasentasjonen kan medlemmene finne her:https://bergenhus.rotary.no/no/presentasjoner

Rune Hansen

Publisert av Sigbjørn Haugland 27. november 2020